Åtte av ravperlene ble funnet i en bergsprekk fylt med feit jord som ligger fire-fem meter øst for en rekke tufter. Mellom bergsprekken og tuftene ligger ei røys der nok ei perle ble funnet, mens enda ei kom fram under graving av veggvollen mellom to av tuftene. Mens tufene er datert til perioden mellom 5800±74 BP (før nåtid) til 4885±45, er røysa datert til 4949±42 og materiale fra bergsprekken til 4986±51.

Vi antar at bergsprekken og røysa representerer graver. Det sure jordsmonnet på på Melkøya tillater ikke bevaring av organisk materiale i form av beinrester og skjeletter slik at vi ikke har noen direkte bevis for gravlegging av mennesker på øya. En indikasjon på at dette likevel er graver, er at de er funnet i boplassområdet. I steinalderen var gravlegging av de døde i hustufter og på boplassen vanlig praksis, noe som understrekere hvordan forfedre ble inkorporert mentalt såvel som fysisk i det daglige liv og virke.

Selv om arkeologiske funn av rav fra steinalder er vanligst i Østersjøområdet, påtreffes også rav i funn lang inn i Russland. Mot sør finnes baltisk rav i steinalderfunn fra Polen og Tyskland. I Norge er rav sjeldent, bare ytterst få arkeologiske funn av rav er datert til steinalder. Fra hele Nord-Norge er det bare ett funn av rav fra steinalderen som kan sammelnlignes med de vi har funnet på Melkøya. Dette er ei perle som ble funnet på Magerøy i Finnmark 1992. Også her ble ravperla funnet i veggvollen til ei hustuft satt opp i begynnelsen av yngre steinalder. I motsetning til perlene fra Melkøya var imidlertid denne perla ikke godt bevart.

Funnene fra Finnmark er helt enestående, både på bakgrunn av avstand til naturlige ravforekomster i Baltikum, men også fordi funnene trolig er blant de eldste som er kjent fra Norge og Nord-Skandinavia.

Morten Ramstad:
Ravfunna på Melkøya - spor etter ritualer og dødekult i steinalderen,
Ottar 5, 2002, s. 32-39