Meland
Skriftlige kilder viser at da Meland for første gang ble målt ut i 1782 het gården Melkøysund (matrikkelnummer 91). Første eier var Ole Jacobsen, og ved hans bo oppgjør i 1785 blir det nevnt at selve boplassen var på 40 x 30 meter, mens slåttelandet omfattet Melkøya, ei slåtte i Kransvika og ei slåtte i lien syd for plassen eller opp i Melandsdalen.

Ved folketellinga i 1801 bodde Oles sønn Jacob Olsen, kona og fire barn på Meland. Ved boet til Karen Jacobsdatter i 1815 kommer det frem at Melkøysund omfattet hovedplassen Meland, slåttene på Melkøy, slåtter ved Skjærvik (også kalla Gammelhjem), samt slåttene Kransvik og Liene. I løpet av 1800-tallet ble skjøtet overtatt flere ganger av flere familier. En av eierne var Lars Efraimsen. I 1828, samme år som han, 31 år gammel, avla ed på tinget tok han over Meland.
I andre del av 1800-tallet ble det gjort skjerp i området etter jernmalm og kobberkis. At bruken av området til slått og beite, samt bærplukking kan en se ved at det i 1872 ble foretatt fredlysing mot fremmed bærplukking og havnegang av budskap.

På Meland bodde mot slutten av 1800-tallet 5 menn og 7 kvinner, inkludert barn.
I 1907 kjøpte Ingebrigt Andersen (1873-1956) skjøte på Meland i 1907. I 1918 bodde han en tid på Melkøya sammen med sin kone, Kristofine (1872-1956), men de flyttet tilbake etter en tid. Ingebrigt var en erfaren fisker, som hadde drevet småbåtfiske. Etter 2. verdenskrig var Ingebrigt og Kristofine blant de første til å vende tilbake og gjenreise Meland. Seinere i begynnelsen av 1950-tallet flyttet og bygde Nils Guttormsen, hans sønn Nils, Olai Guttormsen og Egil Pedersen til Meland.

I 1963, da Meland ble tilsluttet Hammerfest kommune, bodde det 18 personer på stedet.

Ved de arkeologiske undersøkelse ble det funnet rester etter hustufter i øvre delen av Meland.
Tufterestene var ganske små flater som så ut til å være restene av uthus og små løer.

Melkøya
I 1855 ble Melkøya først skilt ut som egen eiendom. Ved den endelige utskillinga i 1859 tok Johan Berger over øya av Lars Efraimsen. Medan Efraimsen stort sett hadde brukt Melkøya til slåtteland, sette kjøpmann Berger opp ei dobbel og ei enkel rorbu av plank, samt ei bindingsgamme. Rorbuene brukte Berger til utleie for seifiskere. Rorbuene ble satt opp i det området som vi kaller Normannsvika. Johan Berger, hans hustru Bernhardine Marie fra Christiania og barna brukte ellers øya til torvskur og bærsanking. Eierne av Meland hadde også etter 1859 rett til torvskur på Melkøya.

Melkøya ble på denne tiden også brukt til beiting. I 1870 skal Berger hatt mer enn 50 sauer på beite på øya. Melkøya ble på denne tiden regnet som et godt rorsted, og hvert år var det fiskere som tinget seg fast plass der før sommerfisket etter sei tok til.

I 1873 fekk Berger skilt ut Skjærsvika frå Meland og lagt den under Melkøya. Ved Berger sin konkurs i 1878 ble øya overtatt av firmaet Freddersen & Nissen. Freddersen jr. kunngjorde noen år senere at fra sommeren 1883 var det forbudt å plukke multer på øya.

Firmaet brukte Melkøya til rorsted for fiskere ennå i 1896 og 1897.
Om fisken utenfor Melkøya kunne en fortelle om hektiske vårfiske når loddestimene og torsken passerte øya. Til tider var her også mengder med fugl og sjøpattedyr. Den 2. mai 1898 ble det sett mye fugl og hval ved Melkøya, og i dagene som fulgte skal det ha vært opp til 98 fiskebåter i farvannet.

Ragnhild Pedersen

I 1897 tok Johan Normann Pedersen (1867-1938) over som eier av Melkøya. Pedersen ble født på Kålhus i Bodin 1867. Senere flyttet han til Hammerfest og i 1884 budde han Komagnes på Seiland. Pedersen giftet seg med Ragnhild Ingebrigtsen (1862-1924) fra Komagfjord i Talvik, og de fikk 5 barn som de oppdro på Melkøya. Normann Pedersen som han kalte seg, var en driftig mann. Det kan nevnes at han var:

- fisker frem til 16 års alderen
- lensmannsassistent i 1899-1900
- småbruker sammen med kona Ragnhild på Melkøya
- fiskekjøper frem til 1935, da en av sønnene, Ragnvald tok over plassen på Melkøya
- oppsynsbetjent under vårfisket i årene 1889-1909
- skogoppsynsbetjent i herredet 1901-1938
- tilsynsmann for fyrlyktene på Melkøya og Mylingen
- medlem av bestyrelsen i Norges Banks avdeling i Hammerfest
- inspektør for Norges Banks statsgaranterte lån til fiskere i 1933-38
- ordfører i Hammerfest herred 1909-16
- ordfører i Sørøysund kommune 1926-1928
- medlem i forliksrådet, overformynderiet og forsorgsstyret i en årrekke.
- med i Hypotekbankens takstarbeide i over 30 år
- varamann til Stortinget 1922
- medlem av Stortingets protokollkomite 1922-1924
- medlem av en offentlig kommisjon for bedre behandling av fiskevarer
- med i et landsomfattende utvalg for organisering av fiskere i 1917
- fylkesvalt medlem i Norges Fiskeriråd i 2 perioder
- medlem av partiet Høyre
- i en del år utnevnt til å tiltre det geistlige lønningsfond

Normann Pedersen fikk også fortjenestemedaljen i sølv.

Ved overtagelsen av Melkøya i 1897 fredlyste Normann Pedersen øyas gress, egg og multebær mot fremmede. Samme år begynte Pedersen å føre opp hus. De kunne flytte inn i 1903, men husene ble ikke ferdig før i 1908. Melkøya hadde kostet noen hundre kroner, mens husene etter hvert hadde kostet 6-7000 kroner. På tunet vi i dag kaller Normannsvika stod det i begynnelsen av 1900-tallet tre bolighus, et langfjøs, et stabbur, en kontorbygning og to ekstra bolighus, en utedo, en torvsjå, et oljehus, et naust, et fiskebrukanlegg og tre fiskehjeller.

Kartskisse over førkrigsbebyggelse på Melkøya

Selve bolighuset til familien Normann Pedersen bestod i grunnplanet av kjøkken, spisskammers, dagligstue og finstue. Det andre bolighuset ble blant annet benyttet av havnevesenet da de bygde moloen på 1930-tallet. Dette huset brant ned ved en ulykke i 1930. Havnevesenets mann hadde tatt feil av parafin og bensin da han skulle fyre opp. Arbeideren fra Meland overlevde, men ble stygt forbrent. I det tredje bolighuset bodde broren til Ragnhild Pedersen. Han arbeidet på gården og var med faren på båt i perioder. I dette huset bodde det også mannskap i perioder.
Langfjøset.

Oljehuset fra 1903, som stod ved fyret på vestsida av øya, ble brukt som lager for parafindunker til fyrlykta. Ved overgangen til gass ble bygningen overflødig og ble flyttet til tunet i Normannsvika. Bygningen var den eneste som ikke ble brent av tyskerne i 1944.

Familien Normann sådde bygg og neper til grønnfor og forsøke å dyrke poteter (noe de fikk til frå 1915). På øya var det likevel dyreholdet som som var hovedbeskjeftigelsen. I 1901 holdt Normann Perdersen 3 kyr, ei kvige og 20 sauer på Melkøya. Sauerasa var forbedret cheviot, som kunne gå ute hele året. Fra kyrne kunne Normann Pedersen selge melk til forbiseilende fiskere. Om vinteren rodde de 2 ganger i uken til Hammerfest for å levere melka der.

På 1920 og 30-talet stod det dårlig til med kommuneøkonomien i Sørøysund. Dette var særlig på grunn av sviktende skatteinntekter i fiskeria. Et av tiltakene for å holde folk i arbeid var å søke staten om tilskudd til nødsarbeid. Et av disse nødsarbeida var bygginga av moloen på sørsida av Melkøya. Statens havnevesen sette i gang arbeidet i januar 1930 med 10 mann i 3 måneder. Frem til moloen var ferdig i 1937 var bygginga en del av de faste nødsarbeidsplassene i Sørøysund.

Under andre verdenskrig ble det etablert et tysk batteri på Melkøya. På den høyeste toppen på øya etablerte tyskerne et batteri med 3 kanoner på 21 cm. Sammen med de andre batteriene rundt Sørøysundet kontrollerte de leia. Tyskerne la ut piggtråder over alt, samt flere minefelt med til sammen over 2000 miner. Etter krigen ble minene samlet og sprengt i øvre delen av Sundfjæra. Utløserene ble kastet omtrent 10-20 meter ovenfor og ble funnet igjen under utgravingene.
I 1944 ble husene på Melkøya tvangsevakuert til Fauskevåg nær Harstad.

Skisse over tyske militære anlegg på Melkøya, i Hammerfest og Rypefjor

Etter krigen gjenreiste Normann Perdersens sønn Ragnvald Normann en del av husene. Ragnvald bodde der til 1951 og flyttet siden til Hammerfest. Det var ikke mulig å drive med husdyrhold og dyrking då det var piggtråd mange steder som dyrene kunne skade seg på. Melkøya ble fra nå bare bebodd om sommeren. Ragnvalds datter, Ragnhild Normann, eigde og bodde på Melkøya deler av året då planene for utbygging dukket opp. Ved fraflyttinga av Melkøya sommeren 2002 ble huset til Ragnhild, som var et av de eldste husene etter krigen flyttet til Fugleneset i Hammerfest . Huset skal i fremtiden bli benyttet som museum.

Skjærsvika og Kransvika
På Kvaløya rett øst Melkøya ligg Kransvika og like nord for denne vika ligg Skjærsvika. Begge disse stedene var tidligere en del av utslåtten til Meland og Melkøya. Slåtten i Kransvika er nevnt i skriftlige kilder allerede i 1785. Den gang het slåtten Fjellvik. I Kransvika ligg restene etter en tuft fra moderne tid. Går en langs Kransvika kommer en på et stort antall ildsteder. Mange av dem er i bruk den dag i dag.

Fra Skjærsvika kjenner en til flere tufter fra mange ulike tidsperioder. Ved et boskifte i 1815 ble Skjærsvika kallet "Gammelhjem". Arkeologer som registrerte her i 1977 fant 7 steinaldertufter og 3 hustufter fra nyere tid. Finnmark fylkeskommune registrerte i 1998 10 hustufter som de daterte til slutten av yngre steinalder eller tidlig metalltid. I tillegg fant de 4 tufter fra moderne tid. Den ene tufta er ganske stor, om lag 14 x 6 meter med flere rom avgrenset av syllmurer. Kanskje kan tufta være restene av en rorbu som en kjenner til vart satt opp i Skjærsvika 15. november 1904. Siden her er spor etter to andre moderne tufter, så kan disse også ha vært rorbuer som ble satt opp for å huse fiskere.

Ved stranda ligg også restene av en melkebu som tilhørte familien Normann.

Litteratur:

Barlindhaug, Stine og Rønneseth, Tove 1998 Konsekvensutredning for kulturminner. Snøhvit LNG-anlegg på Melkøya Konsekvensutredning, Finnmark fylkeskommune

Jacobsen, Ragnvald 1983 Sørøysund lokalhistorie. Sørøysund kommune, Hammerfest

Gamst, Thorbein 1984 Finnmark under hakekorset: "Festung Finnmark". Agdin, Arendal

Pers. med. Ragnhild NormannMelkøyas historie