Foredrag holdt på Forskningsseminar for arkeologi, Institutt for arkeologi, Universitetet i Tromsø. 22. mars 2005

© Anja Roth Niemi, 2005

Tall i rødt henviser til bildenummer i lysbildepresentasjonen

1.

Innledning.
2.GIS har i de seinere åra fått større og større innpass i det arkeologiske forskningsmiljøet. Dette henger selvsagt sammen med viktigheten av den romlige komponenten i det arkeologiske materialet. Det meste, om ikke alt, av det materialet som påvises og dokumenteres gjennom utgravninger, har en romlig art. Gjenstander, strukturer, og lokaliteter har til felles at de har en fysisk romlig plassering.

3. For å kunne bearbeide de store mengdene med romlig informasjon, har mange tatt i bruk GIS som et verktøy. Funksjonen av GIS kan sies å være todelt. For det første er GIS systemer for tilegnelse, oppbevaring, prosessering og visualisering av data i felt. Herunder kommer opprettelse og bruk av databaser og produksjon av kart. For det andre kan GIS brukes til å undersøke distribusjonsmønstre og relasjoner, gjennom såkalte intrasite og intersite analyser.

4. Digitale data og digitale teknologier kan altså brukes for å rekonstruere romlige assosiasjoner mellom gjenstandsgrupper og den fysiske verden som menneskene befant seg i. GIS-verktøyet kan brukes for blant annet rekonstruksjon av paleo-overflater gjennom tetthetsnivåer i den data som er tilstede. Gjennom ulike metoder for tetthetsberegning konstrueres et bilde av overflaten av den opprinnelige boplass- eller aktivitetsflate som kan brukes for å utvikle modeller av den romlige organiseringen som var tilstede i det aktuelle samfunnet.

Jeg skal her se litt nærmere på hvordan dette fungerer. I motsetning til det tittelen kanskje kan forlede til å tro, skal jeg altså ikke argumentere for en overflatisk arkeologi i betydningen av lettfattelig eller lite grundig. Jeg skal forsøke meg på noe så skremmende ambisiøst som å se på hvordan GIS og distribusjonsanalyser kan brukes til å oppnå en større forståelse av fortidige relasjoner mellom mennesker, ting, strukturer og landskap. Jeg skal først se på hva man egentlig kan si om organisering av boplasser, deretter hvordan GIS kan brukes til dette. Dette skal til slutt illustreres gjennom et eksempel fra Melkøya, nemlig Kilden som var i bruk i tidlig metalltid.

Etno-arkeologi og boplassorganisering
5. Det vanligste materialet vi påtreffer under utgravninger er som kjent redskap av stein og avfall etter tilvirkning av steinredskaper. Dette materialet utgjør følgelig den mest sentrale informasjonskilden til steinbrukende perioder, og utviklingen av metoder for å analysere spredningen av dette materialet har derfor vært viktig innenfor faget i lang tid. Et sentralt aspekt har vært hvilke aktiviteter materialet gjenspeiler, et annet hvordan de ulike aktivitetene har vært lokalisert i forhold til hverandre. Dette har man forsøkt å gi svar på gjennom teknologiske analyser av redskapsinventaret og gjennom analyser av distribusjonsmønstre (Grøn 2000b:87).

Mens typologiske og kronologiske studier lenge har vært anvendt for å utlede slutninger om ulike kulturers utbredelse og vandringsveier, har det vært langt vanskeligere å få innsikt i øvrige kulturelle og sosiale aspekter. Fra slutten av 1960-tallet endret dette seg med framveksten av den nye arkeologien og med den etno-arkeologien, der man gjennom observasjoner forsøkte å utlede generelle regler om hvordan arkeologisk materiale dannes.

6. En av de viktigste "oppdagelsene" man gjorde gjennom etnografiske observasjoner av aktiviteter og bruk av redskaper på jeger-samlerboplasser var at boplassene måtte behandles som dynamiske enheter. I en ideell situasjon skulle gjenstander bli liggende i de områder der de ble benyttet, slik at det, hvis man utelukker post-deposisjonelle prosesser, ikke skulle være større problemer ved å forstå hvilke aktiviteter som hadde foregått hvor på boplassen.

7. Binfords observasjoner av aktivitetene som noen menn blant Nunamiut-eskimoene foretok seg på en jaktstasjon mens de ventet på at reinen skulle komme forbi, har blitt brukt av mange for å forklare spredning av materiale på steinalderboplasser (Binford 1978). Noe av det mest sentrale ved Binfords observasjoner var at distribusjonen av materiale kom til gjennom intensjonelle og ikke-intensjonelle sorteringsprosesser.

Gjennom en rekke etnografiske eksempler har det blitt trukket fram at det er minst tre ulike intensjonelle måter materiale blir avleiret på boplasser. Det minste gjenstandene, slik som små avslag og små beinrester har generelt en tendens til å bli liggende der aktiviteten de var tilknyttet foregikk, mens større gjenstander er sjenerende og flyttes.8. Dette resulterer i dannelse av ulike distribusjoner som gjerne omtales som drop-, toss- og deponeringssoner. I drop-sonen vil man forvente å finne små gjenstander som unndrar seg rengjøring og som ikke er til sjenanse for de videre aktivitetene. I toss-sonen vil man etter modellen finne større gjenstander som man kaster bort fordi man ikke vil ha de rundt seg. I tillegg kommer systematisk rengjøring av hele eller deler av boplassområdet med påfølgende deponering av materialet i avfallssoner et annet sted. Dette materialet er altså bevisst samlet opp og flyttet ut av aktivitetssonen. Utskillelsen av primært og sekundært plassert materiale kan være vanskelig nok i seg selv, men i tillegg må vi også ta i betraktning de ikke-intensjonelle sorteringsprosessene. Disse er sideeffekter av bevegelse av mennesker, slik som tramping, trafikk, mer eller mindre tilfeldige bortkostinger med hånd eller fot (Stevenson 1985, 1991).

Det sosiale rom
Som en foreløpig konklusjon kan man si at det altså er en rekke funksjonelle faktorer som spiller inn på dannelsen av det arkeologiske inventaret. Men selv om vi er observante på disse faktorene - sier det oss egentlig noe om den sosiale strukturen? Selv om vi skulle klare å se de ulike aktivitetssonene og de ulike intensjonelle og ikke-intensjonelle prosessene som ligger til grunn for boplassens arkeologiske utforming er det fortsatt en lang vei å gå før vi nærmer oss en forståelse av den sosiale organisasjon og de levende menneskene.

En fellesnevner for ny-arkeologiens tilnærminger til romlige analyser er at de ser på rom og landskap som en nøytral abstrakt dimensjon hvori menneskelig aktivitet finner sted, som et universelt og målbart bakteppe for kulturelle utøvelser. Dette synet har i stor grad blitt erstattet av et teoretisk rammeverk som vektlegger rommet og landskap til å ha en tett relasjon til den sosiale virkelighetsforståelse. 9. Etter dette synspunktet må landskap og rom oppfattes som ikke bare strukturerende for, men også strukturert av, menneskelig handling. I stedet for at rommet som handlingene finner sted i alltid har vært der, blir rommet kontinuerlig skapt og gjenskapt av sosiale handlinger som på sin side igjen blir formet av rommet handlingene foregår i.

På denne måten kan rom på mange måter oppfattes som materiell kultur - forstått som noe som både er strukturert av, og som er strukturerende for, menneskelig handling. Som Tilley har beskrevet det; landskap er en tekst som er kulturelt kodet, som organiseres av og er organiserende for, menneskelig aktivitet.

En forståelse av konstruksjonen av, og organisering av bevegelser og aktiviteter i det fortidige rommet, kan derfor være en anvendelig innfallsport for å oppnå en forståelse av hvordan fortidige samfunn har blitt strukturert og restrukturert.

Skapelsen og bruken av rom
10. Etnografiske og sosialantropologiske observasjoner har jo vist at blant annet kosmologiske og rituelle aspekter ved samfunnet er med på avgjøre hvordan boplassen organiseres, og at disse aspektene varierer fra samfunn til samfunn. Et sentralt premiss er derfor at en forståelse av boplassens organisering også må ta utgangspunkt i at fortidige samfunn også forholdt seg til visse regler for konstruksjon og organisering av rom som har sin forankring i sosio-religiøse faktorer (Grøn og Kuznetsov 2003). Konkrete eksempler på dette er ulike rituelle regler for håndtering av avfall - hvor det skulle deponeres, hva som ble regnet som avfall og hvordan det ble behandlet, et annet er regler for den romlige plassering av familier og individer i boligen. Disse reglene resulterer altså i en organisering av boplassen, som igjen er styrende for hvordan og hvor menneskelige handlinger skal finne sted.

Ut fra etnografiske observasjoner ser det ut til at disse reglene om romlig organisering er særdeles stabile i jeger-samlersamfunn. 11. Evenkiene, et nomadisk jegersamfunn i Sibir, har den oppfatning at det ikke er de som beveger seg i verden når de er på vandring, men at det er verden som beveger seg rundt dem. I følge deres relativistiske oppfatning av rommet som bosetningen eksisterer innenfor, er det alltid bosetningen som befinner seg midt i rommet, som er senter. Derfor er bosetningene alltid organisert på samme måte. Både Ränk og Bordieu har observert at boliger ofte er organisert som en mikrorepresentasjon av kosmos med sitt eget senter. Evenkiene, i likhet med en rekke andre jeger-samlerbefolkninger oppfatter ildstedet i teltet som universet senter (Grøn og Kuznetsov 2003, Grøn og Klokkernes 2002).

12. Behovet for å skape stabilitet gjennom boligens permanens kan ha en psykologisk forklaring. Mobile samfunn beveger seg gjennom omgivelser som stadig er i endring, men gjennom en regelbundet organisering av boligen, som også plasseres på samme sted til enhver tid, nemlig i rommets senter, skapes stabilitet. Ut fra dette senteret blir landskapet definert, tilpasset og gitt et meningsfullt innhold gjennom kosmologiske henvisninger, i likhet med hvordan den sosiale organiseringen av selve boplassen og boligen også blir legitimert og kontrollert gjennom mytologi (Grøn og Kuznetsov 2003, Grøn og Klokkernes 2002).

Hvordan skal vi så gå fram for å kunne utlede slutninger om de sosiale og religiøse årsakene bak de observerbare romlige mønstrene i fortidige samfunn? I sosialantropologiske studier er et av de mest observerte trekkene forekomsten av faste regler for romlig organisering i de ulike samfunnene.

En løsning vil derfor være å gå ut fra at det eksisterer et sett av regler for romlig organisering, for hvordan avfall skal håndteres, for hvor aktiviteter skal foregå, for hvilke rom som er reservert for hvem, og samtidig som vi aksepterer at disse reglene kan variere fra samfunn til samfunn, kan vi åpne et vindu til den fortidige sosiale virkelighet. Ved å lete etter gjenkjennbare mønstre i det tilgjengelige materialet fra bestemte kulturelle kontekster og deretter relatere dem til strukturer som boligrester, ildsteder, og andre gjenkjennbare mønstre, har vi kanskje mulighet til å trekke slutninger om den sosiale og gjensidige dimensjonen i forholdet mellom ting, rom og mennesker i fortida (Grøn 2000a:181).

GIS og distribusjonsanalyser
Hvordan skal vi så finne disse gjenkjennbare mønstrene? GIS har ofte blitt trukket fram som et egnet verktøy til undersøkelse av slike relasjoner.

Det er likevel noen problemer knytta til bruken av GIS. For å kunne presentere et redelig resultat må det stilles krav både til det materialet som skal underkastes analysen og til måten dataene skal framstilles på. 13. For eksempel kan slike kart over distribusjoner bli brukt til å påvise strukturer slik som tufter, uten at det redegjøres nærmere for hvordan man har kommet fram til resultatene eller om distribusjonene har relasjoner til øvrige strukturer eller til topografiske trekk.

Krav til datagrunnlag
Men først til datagrunnlaget. Et gjennomgående krav til materialet som skal analyseres er at det er kjennetegnet av en ensartet og høy dokumentasjonsstandard. Det vil si at det i utgravingssituasjonen er helt nødvendig at man følger fastsatte prosedyrer for hvordan materialet skal samles opp. Dette gjelder både på det horisontale og vertikale plan.

På det horisontale plan må det vurderes om materialet skal dokumenteres etter absolutte geografiske posisjoner, dvs. nøyaktige innmålinger, eller om det skal samles inn etter kvadranter? 14 Ideelt sett burde jo samtlige gjenstander og avslag være innmålt nøyaktig for å få en mest mulig presis gjengivelse av situasjonen på boplassen slik den fremstår ved utgraving, her et eksempel fra Pincevent i Frankrike. Dette er vel mulig i de langt færreste utgravninger av tids- og kostnadsmessige årsaker. Det er dessuten urimelig å anta at man klarer å gjenkjenne og dokumentere alt materialet under graving. Eksperimenter har vist at selv under de mest grundige utgravinger går 60-40% av materialet tapt uten sålding (Brun-Olsen, Bang Andersen). Dette gjelder hovedsakelig de minste avslagene og gjenstandsfragmentene, men også større gjenstander som pilespisser og til og med økser.

Det minste materialet, inkludert "avfallet" er svært viktig, ikke bare fordi det danner grunnlaget for mye av informasjonen om aktiviteter som er utført på plassen, men også fordi de er en vesentlig kilde til informasjon om teknologi og kronologi. Mye av dette materialet gjenkjennes som oftest bare i katalogiseringsfasen, slik som flateretusjeringsfliser, mikroflekker, mikrolitter osv. Dette betyr at massene må såldes og dermed vil mesteparten av materialet bli katalogisert etter kvadranter.

Etter at dokumentasjonskravene i felt er oppfylt, må også katalogiseringen skje etter fastlagte prosedyrer. 15 I utarbeidingen av katalogiseringsstandarden er det helt vesentlig at det tas høyde for hvilken oppløsning det kan være nødvendig å dele materialet inn i under analysene. Dette gjelder både råstoff og gjenstandstyper. Vi har anvendt et relativt høyoppløselig referansesystem for katalogiseringen, der råstoff blir katalogisert etter farge og kvalitet i tillegg til den geologiske klassifikasjonen.

16 Gjenstandene ble videre katalogisert etter typekategorier, der bruken av desimaltall som type-benevner gir oss mulighet til å velge forskjellige nivåer av typer til representasjon i GIS-analysene. Eksempelvis representerer type 10 alle prosjektiler, og under denne typekategorien kan de enkelte gjenstander klassifiseres mer detaljert, ned til eksempelvis 10.4.5.2 som representerer kanthugde langsmale spisser i skifrig materiale, herunder Slettnespiler. 17 Denne måten å klassifisere materialet tillater oss å representere ulike grupper gjenstander og råstoff gjennom spørringer i GIS-programmet. Fordelen med dette katalogiseringssystemet er av vi har stor valgfrihet når det gjelder detaljnivået på det vi ønsker å fremstille. Gjennom å gjøre spørringene mer detaljerte får vi også fram representasjoner av mer detaljerte grupper av materiale.

Krav til framstillingen av data
Funnspredninger kan avbildes på en rekke ulike måter. Det er viktig å understreke at avbildingenes funksjon først og fremst er å skulle gjøre det lettere å visuelt avlese spredningsmønstre. Avbildningene er med andre ord ikke en analyse i seg selv. Det er først når datagrunnlaget og avbildningene gjennomgår nærmere evaluering i forhold til hverandre man kan begynne å snakke om en analyse.

18 Spredninger som er registrert etter kvadranter kan representeres gjennom at størrelsen på en sirkel, firkant eller annet symbol representerer antallet gjenstander, avslag eller vekt i den relevante kvadrant. En annen variant er gradert fargelegging av kvadrantene. Denne metoden gir et diskontuerlig bilde av spredninger, dvs som en oppdelt overflate. Fordelen med dette er at det gir en nøyaktig gjengivelse av den reelle mengde funn, i og med at den representerer det absolutte antallet. Det er lett å avlese det relative forholdet mellom to kvadranter som ligger i nærheten av hverandre, mer vanskelig å se forholdet mellom to kvadranter som ligger lenger fra hverandre.

19 For å gjøre visualiseringen mellom alle kvadrantene på et utgravd felt enklere kan man bruke ulike teknikker til å skape en skape en sammenhengende overflate. En av de mest anvendte teknikkene er produksjon av konturkart der konturene representerer overflaten som verdier av ulike funnkategorier.

20 Overflatekonstruksjon går i hovedsak ut på å interpolere verdier mellom de punktene som er kjente, eller sagt med andre ord forutsi verdien i de områdene mellom punktene som er representert i hver kvadrant. Prosedyrene er basert på prinsippet om romlig avhengighet, som måler graden av relasjon mellom nære og fjernere punkter. Det finnes en rekke ulike metoder for å gjøre beregningene som ligger til grunn for interpolasjonen, alle med sine egne karakteristikker. 21 De ulike metodene vil nesten alltid produsere ulike resultater. Så hva skal man velge?
Her vil jeg igjen framheve at som regel er hensikten med slike distribusjonskart å gi et overblikk over materialets romlige fordeling på en lokalitet, noe som er en vesensforskjell fra analyser av sosial aktivitet. En forståelse av sosial aktivitet krever at kvantitative data alltid sees i sammenheng med data av kvalitativ art.

22 På materialet fra Kilden som her skal presenteres, har jeg valgt en metode som heter Spline. Spline er et engelsk ord for en fleksibel linjal som ble brukt til å tegne kurver. I denne sammenhengen er spline en matematisk funksjon som søker å minimere den generelle overflatekurvaturen. Dette resulterer i en jevn overflate som går gjennom de kjente punktene, og kan sammenlignes med å trekke et ark med gummi slik at det går gjennom de kjente punktene, samtidig som den konstruerte overflaten blir jevnest mulig. Overflaten kan videre kontrolleres gjennom å velge hvor mange kjente punkter (n) som skal tas med i beregningen, eller innenfor hvilken radius fra de ukjente punktet disse skal befinne seg. I tillegg kan en spenningsverdi (tension) legges til interpoleringen. En økning i denne er som strekke gummiarket hardere. Fordelen med spline-metoden er at den resulterer i overflater som er relativt komplekse, samtidig som den er en eksakt interpolator. Den kan derfor ansees som en velegnet metode for å konstruere overflater som representerer distribusjonen av artefakter.

Kilden som fokus for en tentativ analyse
23 I det følgende skal jeg presentere noen foreløpige resultater av arbeidet rundt tolkningen av lokaliteten Kilden på Melkøya. Vi har forsøkt å benytte oss av distribusjonskart og konstruksjon av overflater på denne lokaliteten for å se om det er mulig å si noe nærmere rundt organiseringen av boplassflaten og om hvordan forholdet mellom landskap, strukturer og mennesker har vært.

Kilden ligger på sørøstsiden av Melkøya, og ble gravd ut i løpet av sommeren 2001. Lokaliteten ligger i dag mellom 7 og 9 meter over havet på en åpen flate, avgrenset av et myrbasseng i nordvest, brattere berg i øst og sjø i sør og sørvest. 24 Mens lokaliteten på overflaten var dekket av et opptil en meter tykt torvlag, var undergrunnen preget av kupert berg og enkelte kampestein. Lokaliteten framstod som svært eksponert for vær og vind.

25 En justering av havnivået til slik det var i perioden den var i bruk viser at lokaliteten da lå på en odde, med sjøen inn over området der myra lå i dag. 26 Her i nordvest har det vært et langgrunt område med god tilgang til havet fra lokaliteten.

27 Det ble dokumentert seks ildstedskonstruksjoner, alle datert til første halvdel av tidlig metalltid. Dateringene vitner om flere separate besøk i tida mellom 3418±59 til 2931±59 BP, kalibrert til 1870-1020 f.kr. Det kan se ut til at aktiviteten har konsentrert seg til to områder: en i det øvre delen av feltet, og en i det søndre. De søndre ildstedene har en noe senere datering en de øvre - og kan tyde på at preferansene for oppholdet på Kilden endret seg fra et nordre til et søndre aktivitetsområde som trolig følger etter hverandre i tid.

28 Etter fjerninga av torva ble det klart at den lokale topografien i stor grad har vært bestemmende for hvordan lokaliteten var organisert. Mot nord var boplassen avgrenset av fire store kampesteiner, mens lave bergnabber har sørget for ly i sør og øst. Ildstedene har blitt plassert i fordypninger i undergrunnen for å skjerme mot vind fra sørvest. 29 Under utgravningene ble det dokumentert et lag av bark som strakk seg over store deler av den mest egnete boplassflaten. Dette barklaget har sannsynligvis blitt brukt som golv og matter for å kompensere for ujevn undergrunn med relativt dårlig drenering.

Ut fra stratigrafien på boplassflaten var det ikke mulig å skille ute flere faser enn den ene som representerer aktivitet i begynnelsen av tidlig metalltid. 30 Imidlertid var det mulig å skille ut flere faser innenfor enkelte av ildstedsstrukturene. Dette gjaldt særlig struktur 2 i nordre del av feltet, der man kunne skille ut fire klart definerte faser basert på trekullinser som skilles av nedbrutte skjørbrente stein og sand, som viser til kortere eller lengre opphold mellom hver gang ildstedet ble anvendt. Det er vanskelig å si hvor lange disse oppholdene var siden dateringene ligger innenfor samme standardavvik, men deres vertikale fordeling gir et kronologisk forløp fra de eldste i bunn med de senere faser over. I forbindelse med ilstedsaktiviteter var det avsatt flere markerte konsentrasjoner av skjørbrent stein.

31 Funnmaterialet består av skiferprosjektiler og -emner, noen flatehugde sandbuktpiler, skrapere og retusjerte avslag i kvarts og kvartsitt, skår av asbestkeramikk og avslag av skifer, kvarts og kvartsitt. 32 Mange av spissene hadde bevarte rester etter skjeftningsmaterialet. Kulturlagsavsetningene var relativt tynne og det ikke påvist tidligere eller seinere forstyrrelser.

33 Kilden framstår som en vel egnet lokalitet til å prøve ut ulike former for distribusjonsanalyser.

1) Lokaliteten framstår som ren: Det var en god kontroll over aktivitetssporenes horisontale og vertikale spredning, med intakt stratigrafi og avgrenset aktivitetssone. Lokaliteten er totalgravd.
2) Lokaliteten oppviser en relativt kortvarig bruksfase, med flere gjentatte kortvarige besøk av samme karakter.
3) Lokaliteten tillater oss å studere relasjonen mellom strukturer, mikrotopografi og spredning av artefakter.
4) Dokumentasjonsnivået er godt i og med at lokaliteten ble gravd ut stratigrafisk, all masse ble såldet og funnene dokumentert etter ¼ meters kvadranter.

Distribusjoner
34 De foreløpige distribusjonsanalysene på Kilden har fokusert på noen innledende spørsmål:
1) Er det mulig å lokalisere gjenkjennbare mønstre som forteller om organiseringen av rom?
2) Kan distribusjonsmønstrene fortelle noe om lokalitetens funksjon?
3) Kan distribusjonene fortelle noe om relasjonen mellom mennesker, strukturer og landskap?
Med utgangspunkt i disse spørsmålene ble det konstruert ulike overflater som ble sammenlignet i GIS. Først så jeg på distribusjonen av forskjellige grupper av avslag, deretter ble disse distribusjonene sammenlignet med spredningen av gjenstander.

35 Av distribusjonskartet over avslagene i skifer, ser vi at det er helt tydelig at aktiviteten på lokaliteten er knytta opp mot ildstedene. Ildstedene ser ut til å i stor grad ha vært strukturerende for oppholdet på denne plassen. Distribusjonen av skiferen er likevel ulik innad på Kilden: mens avslagene er konsentrert til en sone vest for ildsted 1 og 2 i nord, er skiferen hovedsakelig å finne i og mellom de to ildstedsstrukturene i sør. Det knytter seg imidlertid noen problemer til å bruke skifer som indikasjon på aktivitetssoner. Jeg har her ikke delt opp avslagene i ulike kategorier som makro- og mikroavslag. Grunnen til dette er at skiferen av natur har lett for å spalte og dele seg opp i mange mindre biter. Dette gjør at det er vanskelig å utskille de små og signifikante avslag som er resultat av redskapsproduksjon, for eksempel av spisser. Denne fragmenteringen skjer gjerne i områder der det er mye aktiviteter som tråkking og lignende, men det som ser ut til å hovedsakelig å påvirke fragmenteringen er likevel andelen av humussyre i torva. Disse kjemiske prosessene påvirker også fargen på skiferen. 36 I katalogiseringen søkte vi etter muligheter for refitting på tvers av fargen til skiferen. Her er et eksempel på hvordan jordsmonnet kan endre fargen. På bakgrunn av dette er det all grunn til å være litt tilbakeholden i forhold til å legge for stor vekt på antall, farge og størrelse på avslagene når distribusjonene av skifer skal undersøkes.

37 Jeg gikk derfor videre til å se på de harde avslagene, som det kan forventes er mer sikre. Ettersom det er en vanlig oppfatning at mikroavslagene er de som vil unndra seg intensjonelle redeponeringer har jeg sett på både mikro, makro og vanlige avslag. Jeg har også skilt ut den hydrotermale grove kvartsen som finnes naturlig i undergrunnen og som ikke er sikre avslag. Distribusjonen av vanlige avslag i harde materialer skiller seg til dels fra distribusjonen av skifer. I nord kan vi utskille tre store konsentrasjoner. En som ligger i omtrent det samme området som skiferkonsentrasjonen, og to nye som ligger i områder av ansamlinger av skjørbrent stein som er tolket som utkastsoner fra ildstedene. I det sørlige delen av feltet ser vi at konsentrasjonen har flyttet seg fra selve ildstedene til et område øst for dem. Her ligger avslagene i en liten bue som igjen utgjøres av tre konsentrasjoner med den største i midten.

38 Ser vi så videre på mikroavslagene, endrer bildet seg noe. I sør bekreftes området med de større avslagene. Det er rimelig å tolke dette området som en knakkesone, som ikke har gjennomgått særlig med opprydding. De større avslagene har sannsynligvis blitt skuffet unna eller plassert på hver side av knakkeren som har sittet i midten av buen, der mikroavslagene er konsentrert. I nord finner vi ikke igjen konsentrasjonene fra de større avslagene. Kun få mikroavslag har funnet veien til møddingen som ligger helt i nord, ingen til den sterke konsentrasjonen ved ildstedene og ingen til møddingen i sør. Derimot finner vi en del mikroavslag bak et funntomt belte, helt inn mot kampesteinene som avgrenser lokaliteten i nordøst 39.

Ut i fra disse foreløpige distribusjonskartene kan vi trekke noen innledende slutninger 40:
1) Aktivitetene på lokaliteten er sterkt knyttet opp mot ildstedene.
2) Avslagsdistribusjonen tyder på at vi har med tre separate områder av aktiviteter, der ildstedene utgjør en avgrensing mens man har oppholdt seg i et område bak disse.
3) I nord har man anvendt seg av kampesteiner som del av oppholdsflaten, inn mot disse har man hatt tilvirking av redskaper, men området har blitt holdt rent. Et område mellom dette og ildstedene har vært særlig ryddet. Her finner vi likevel skjørbrent stein, disse kan ha vært lagt ut for å skape et underlag for barkemattene som sørget for drenering.
4) I sør har man benyttet seg av berget som avgrensing for oppholdsstedet.
5) I nord ble oppholdsflaten blitt ryddet for større avslag, disse er deponert i områder med mye skjørbrent stein. Tilsvarende systematisk sortering har ikke funnet sted i sør eller i øst, her har avfallet blitt liggende på knakkeplassen.
6) Med forbehold om skiferens egnethet, kan man se en ulik distribusjon av det myke råstoffet mellom de nord og sør.

41 Avslagsdistribusjonen må jo videre sees i sammenheng med spredningen av gjenstander. Jeg har derfor forsøkt å sette sammen overordna gjenstandskategorier for å se hvordan disse relaterer seg til den øvrige distribusjonen. Jeg har skilt ut de slipte spissene og emner til slipte spisser siden skiferpilene helt klart dominerer materialet på denne lokaliteten.

42 Noen interessante mønster begynner å danne seg. På den nordlige delen av Kilden bekreftes inntrykket av at det finnes et område like vest for ildstedene som har vært sentralt for aktivitetene som ble utført her. Her finner vi konsentrasjoner av spisser og spissemner, med pimpstein med slipespor deponert i møddingen like i nærheten. De fleste skraperne som ble funnet på Kilden befinner seg på et lite område rett nord for dette. Få gjenstander finnes i det rydda området øst for kampesteinene. I den sørlige delen finner vi mange spisser i det området som var dominert av skiferavslag, og sammen med pimpstein med slipespor og slipeplater er det rimelig å anta at man her hovedsakelig har jobbet med utskifting og reparasjon av spisser. Keramikken befinner seg i to separate områder utenfor det som er tolket som selve boflaten. I den østlige delen av feltet finner vi to konsentrasjoner med ulike gjenstandskategorier, i vest nesten utelukkende kjerner og spisser, mens disse er fraværende i den østlige delen som domineres av spissemner.

Tolkning
43 Etter denne gjennomgangen av de innledende analysene av denne lokaliteten kan vi vende tilbake til spørsmålene som vi stilte tidligere.

Lokalitetens plassering i forhold til havneforhold, nærhet til marine ressurser og plassering i forhold til utsyn kan sammen med materialets sammensetning vitner om at Kildens funksjon generelt var marint orientert.

Distribusjonene viser at aktivitetene på plassen har vært strukturert etter den lokale topografi og etter ildstedsstrukturene. Til tross for den eksponerte karakteren har lokaliseringen vært så viktig at man har vendt tilbake hit gang på gang, og forsøkt å kompensere ved å anvende seg av mikrotopografiske trekk for å oppnå skjermede forhold. Begnabber og kampesteiner har sannsynligvis inngått som del av boflaten.

Det ser ut til at organiseringen av plassen gjenspeiler visse mønstre for hvor ulike aktiviteter skal finne sted. Det mest framtredende elementet i distribusjonene er at aktivitetene først og fremst har vært knytta til ildstedene. De tre ildstedsområdene skiller seg likevel fra hverandre gjennom grad av sekundær deponering, grad av inndeling av aktivitetsområder, og sammensetning i gjenstandsmaterialet.

44 Innenfor oppholdsområdene har man i den nordlige delen holdt enkelte områder rydda og reservert for øvrige aktiviteter enn produksjon av redskap av stein, mens i den sørlige delen ser det heller ut til at ulike littiske tilvirkinger fant sted på ulike områder innafor oppholdsflaten. 45 Gjenbruken av ildsteder og aktivitetssoner i den nordre delen tyder på at man har hatt en særlig strukturert relasjon til bruken av plassen og til plassens topografi mens denne delen av lokaliteten var i bruk.

Den mer avgrensete aktiviteten til et spesifikt område i den nordlige delen kan forstås som et resultat av at området ble brukt på samme måte hver gang plassen ble besøkt. Vi vet at ildstedet her ble anlagt på samme plass fra gang til gang, noe som tyder på at man forholdt seg til faste regler og tradisjoner for hvordan dette området skulle brukes. Hver gang plassen ble besøkt har man tent opp i det samme ildstedet og brukt det samme området for redskapsproduksjon, opphold og avfallsdeponering. 46 Dette finner vi ikke i like stor grad igjen i den sørlige eller østlige delen av Kilden. Her er det ikke mulig å finne igjen en slik strukturert bruk av oppholdsflata, og det kan derfor se ut til at det har vært mer vilkårlig hvordan rommet skulle brukes. Likevel viser distribusjonen av råstofftypene at det finnes ulike aktivitetssoner også her.

Skiferspissene dominerer materialet fra denne lokaliteten, og gjennom distribusjonene av disse kan vi utskille ulike måter for å strukturere aktiviteter knytta til produksjon, reparasjon og omskjefting av disse. 47 I det søndre området er denne aktiviteten klart atskilt fra den øvrige littiske produksjonen, som har foregått lenger unna ildstedet. I det nordre området ser det ut til at all slik aktivitet har foregått på det samme området. Samtidig ser det ut til at det foregår et skifte fra en noe mer generell bruk av stedet i den nordlige delen, der vi også finner andre redskapstyper, til en mer spesialisert bruk i den søndre delen, som helt klart domineres av spissene og redskaper knytta til arbeid med spisser.

Ildstedenes karakter og mengden skjørbrent stein tyder på at i hvert fall funksjonen til det nordlige ildstedsanlegget var knytta til varmeproduksjon. Dette, sammen med den mer strukturerte bruken av rom, gjør det rimelig å anta at anlegget har inngått i en form for boligkonstruksjon som kan representere et mer omfattende opphold enn i det som er tilfelle i den søndre delen. Sammensetningen av gjenstander, struktureringen av rom og fordelingen av råstoffet kan altså til sammen tyde på at organiseringen av den nordlige delen reflekterer et større behov for å skape permanens gjennom struktureringen av rom, enn det vi finner igjen under bruken av den sørlige delen av Kilden.

Oppsummering
48 Jeg har her forsøkt å presentere noen elementer rundt det å gjøre distribusjonsanalyser på boplassmateriale. Som vi har sett er GIS er et anvendelig men også problematisk verktøy for dette formålet. Det er mange forbehold å ta når det gjelder metodiske hensyn, og det må stilles krav til både datagrunnlaget og til måten distribusjonsanalysene lages. En kritisk og veloverveid bruk av interpolering av funndata satt i relasjon til andre typer funn, strukturer og landskap gir likevel anledning til å se nye sammenhenger i boplassmaterialet. De foreløpige resultatene fra Kilden viser at det er mulig å finne gjenkjennbare mønstre som sier noe om den romlige organiseringa og hvordan menneskene som brukte plassen forholdt seg til verden rundt seg. Materialet de etterlot seg gir, gjennom disse metodene, mulighet til å stille nye spørsmål og etter hvert kanskje få flere utfyllende svar.